«I am condemned to be free. So what is all this talk about a zone of the untouchable? I have to admit it sounds kind of nasty. I hope I don´t have one». – Jean-Paul Sartre
Nyhetene gikk verden rundt. Det var romvesnene som presenterte seg selv. De ønsket å komme i fred, men menneskene hadde møtt dem med fremmedfrykt, noe som hadde endret menneskesynet deres.
Sartre krysset fingrene for at romvesnene kom til å dømme menneskene til frihet. Omvendtpsykologien hans om at menneskene fortsatt var frie i fangehullet kom kanskje endelig til nytte.
Romvesnene ønsket å vite om menneskene så på dem som farlige personer, eller om dette kun var en farlig situasjon de hadde forsøkt å takle på best mulig måte. Uheldigvis for menneskene fungerte media kun som en enveiskanal, og kommunikasjonen ble derfor tolket i situasjonen.
«Handlingene finner sted i kontekst», sa romvesenet, og begynte å snakke om den såkalte friheten.
«Friheten er menneskenes største illusjon! Dere tror dere velger fritt, men dere er i virkeligheten styrt av flere faktorer som genene deres, deres sosioøkonomiske forhold, klassetilhørighet, demografi, og ikke minst psyken dere har hatt med dere siden barndommen. Dere må på ingen måte tro at noe er tilfeldig!»
I et bakrom hos den aktuelle nyhetskanalen ringte sentralbordtelefon. Det var Niels Christie som hadde løftet opp røret og fungerte nå som sint innringer. Han ønsket å fortelle til media at det var ham, og ikke romvesnene, som først hadde snakket om begrepet «person eller situasjon». Om romvesnene hadde tenkt å bruke dette begrepet på direktesendt-TV, måtte de da være klar over at det var Christie som hadde copyright-rettighetene på bruken av begrepet. Dette hadde han kontrakt på, og var ikke redd for å vise den frem. Mens summetonen stadig gjentok sin monotone klang, begynte Christie å bli usikker på om dette var det mest etiske å gjøre. Ved å fortelle media, og dermed resten av verden, at noen andre brukte hans begrep ulovlig – tatt i betraktning av tid og rom – kunne han ende opp med å bli oppfattet som en egoist. Om han ikke sa ifra kunne han risikere å miste respekten overfor seg selv – det var tross alt hans begrep! Men så lenge han holdt kjeft om dette, og kun ringte for å advare media om at de benyttet seg av copyright-begrepet hans, gjorde han det eneste etiske rette, ifølge ham selv. Og med tanke på at han også fikk hele 20 % av royaltyen for hver gang begrepet ble benyttet, gjorde det kanskje ikke noe likevel at han ikke kom gjennom på telefonen.
I Paris satt Emmanuel Levinas på et hotellrom og drakk en fin morgenschampagne da nyhetssendingen kom på skjemen. Litaueren mente at ingen hadde mer rett på å være annerledes enn andre, og hvis romvesnene ønsket å mene noe annet, måtte de få lov til det, om det så ville si å opptre annerledes enn andre. Hvem var han, vi, eller dyrene til å si noe annet.
«Jeg vet med meg selv at jeg ikke bare kan konkludere ut i fra det jeg nå har sett og hørt. Det er alltid noe mer bakenforliggende enn det jeg har på forhånd har sett og hørt. Om jeg mener jeg kjenner et annet menneske til fulle, begrenser jeg den andres verdi. Det vil være å kategorisere».
Han var meget tilfreds meg seg selv etter en så fin forklaring der han satt for seg selv og nippet til champagneglasset. «Nå skulle Husserl ha sett meg!», tenke han for seg selv.
Etter at fagboken «Den etiske fordring» hadde kommet ut, hadde Løgstrup gått arbeidsledig i en lengre periode. Han hadde innsett at faglitteratur ikke solgte like godt som skjønnlitteratur. Han begynte å lure på om det hadde vært etisk riktig av ham å bruke såpass mye tid og energi på å skrive boka, som mer eller mindre hadde ført ham ut i økonomisk ruin. Hadde det ikke vært for at han hadde startet opp firmaet «Det big onion» i Helgolandsgate i København, hadde han kanskje måtte gi opp filosofien sin for godt. Kanskje hadde han blitt en del av hippiene i Christiania. Han så ut av vinduet og var usikker på om den nåværende tilværelsen i en av hovedstadens mest prostituerte gater kunne sammenlignes med et liv som bohem. Under disken sin sto fortsatt fem fulle esker med førsteutgaver av «Den etiske fordring» som han forsøkte å selge når han hadde «kunder». Han hadde rask forstått at å snakke om etiske retningslinjer når man utøvde mannlig sex ikke tente den andre mannen (noe han i starten hadde vært veldig glad for, men som på den andre siden ikke ga ham inntekt), og gikk derfor over til å beskrive tittelen på boka som en slags «kinky kamasutra» variant. Dette opplevde han uvanlig hell med. Ved å fortelle sine mannlige kunder om at det finnes grunnvilkår som er i vår tilværelse, som bare er der, som vi ikke kan endre på, kan den etiske fordringen aktualisere disse når menneskene møtes. Kundene responderte best når han fortalte om at dette enten kunne ende godt eller vondt, og ønsket at Løgstrup skulle vise dem dette i praksis. «Hva er galt med teori? Hvorfor må alt foregå i praksis?», tenkte ham og sendte inn penisen sin i den andres urørlighetsone.
Dette er del to av totalt åtte deler av en humortekst i regi av Prosperitas. Tekstene er basert på pensumet i etikkfaget til sosiologi og sosialt arbeid.
Del 3 blir publisert mandag 27. april kl. 10.00
Tekst: John Kristian Flæte – e-post
Illustrasjon: Nicole Marie Zeier – e-post
Leave a Reply